Mothers of Invention med kjempeparodi på pop
By Terje Mosnes
The Mothers Of Invention: «We're Only In It For The Money»
LP (Verve).
Siden denne platen allerede har hengt noen uker i plateforhandlernes vinduer (det står stille i Norge om sommeren) er mange sikkert fortrolige med Frank Zappas nyeste produkt, dersom man noengang kan bli fortrolig med geniet/spekulanten (stryk det som ikke passer) og hans idéer, omsatt til rilleform. Sikkert er det at han har noe å si, vesentlig om det amerikanske samfunn, og på mange måter er det bare i uttrykksformen han skiller seg ut fra hva langt mer konvensjonelle og etablerte samfunnskritikere har å si om dagens USA. Det er Zappas tekster som er det viktigste, og heldigvis står de trykt på coveret, et cover som er en fantastisk og ondskapsfun parodi på «Sgt. Pepper». Og kanskje tenker Zappa litt på Beatles med valget av platetittel også. . . .
I all sin skarpe kritikk er «We're Only In It For The Money» først og fremst en morsom plate, fordi melodiene og fremføringen av disse er en eneste sammenhengende parodi på dagens popmusikk. Ved å forene sine krasse angrep med de villeste melodier får Zappa sitt publikum til å storle, og hans foraktelige spark til «falske hippies» er glimrende. «Flower Punk» er en løpsk «Hey Joe», og hele den lange «Who Needs The Peace Corps?» er vanvittig oppbygd, med rytmeskilt, «surfsound» (tor Beach Boys i det hele tatt vise seg etter dette?) og vakker harmoni, omtrent som Søstrene Bjørklund ble parodiert i hine dager. I «What's The Ugliest Part Of Your Body» er det mere spark til falsett-gruppene, en falsett som likner på et sykt hyl må få selv den sureste til å skoggerle. Foruten hippiene er det den amerikanske foreldregenerasjonen som er skyteskive (TV-gal og drikkende, plastikkforeldre) ved siden av de amerikanske kvinner. («Harry, You're A Beast»). Hele veien er musikken morsom og skiftende, til og med New Vaudeville Band blir hengt ut. («Bow Tie Daddy»).
Hovedinntrykket av denne platen er en underlig blanding av humor og hatske spark, sveivet sammen til den mest omfattende og vellykkede parodi på dagens pop. Det finnes utallige små episoder som man etterhvert legger merke til, artister blir parodiert, forskjellige «sounds» gjenkjennes, i det hele tatt blir en aldri ferdig med platen. Og man hører formelig Frank Zappas snerrende latter når man lytter intenst til de partiene på platen som best kan kalles støy, for om mulig å snappe opp en godbit. Men kjedelig blir det aldri i selskap med The Mothers, snarere tvert imot. Og bare coveret, med tekster og bruksanvisning er verdt penger i seg selv.