Frank Zappa. Jeg liker ikke mennesker
By Yan Friis [1]
Frank Zappa er en av rockens store originaler. En uberegnelig musiker og komponist som utelukkende kjører sitt eget løp. Han gjør gjerne narr av tidens trender og moter, men følger dem aldri. Musikalsk har han rukket over det meste. Fra korte, sjarmerende popballader, gjennom heseblesende, innviklete jazz-krumspring, til modernistisk, klassisk orkestermusikk inspirert av komponisten Edgard Varèse. For Zappa har perfekt spilleteknikk, vågal eksperimentering og bitende sarkastiske tekster vært uløselig knyttet til hverandre. Hans plater har vært en total opplevelse gor lytteren. Giftiggrønne musikkstykker som vender opp-ned på Vestens kultur – eller mangel på sådan.
I 60-årene tilhørte Zappa og hans Mothers of Invention den
såkalte "undergrunnskultur" i USA. Hippietiden flagret over
verden i luftige gevanter. Hasjpipene gikk fra munn til munn.
Man meldte seg ut av det etablerte samfunn og fløt av gårde i
LSD-dis. Langhårete ungdommer "freaket" eller flippet ut i "love
ins" og psykedeliske orgier. Alt var "hip" og "far out". Zappa
kom fra dette miljøet, men hadde intet til overs for det. I hans
øyne var de narkotiske guruene like falske som de etablerte
pampene. "Undergrunnen" var pillråtten, og Zappa brukte sin
musikk til å vise dette. Han var en journalist med førstehånds
kjennskap til sitt emne. Spottende, fyrte han av en bredside mot
hippiekulturen på LP'en "We're Only In It For The Money" (1968).
På ande plater kastet han seg over det moralistiske USA, den
snerpete middelklassen og den løgnaktige, men høyt, elskede
"American Dream". Og alltid traff Zappa mål.
Hans klarsyn og musikalske briljanse gjorde ham til en meget innflytelsesrik person i 60-årenes rock. På tross av at radiostasjonene forsøkte å neglisjere ham. På tross av at hans plateselskap gjorde livet så surt de kunne for ham.
I 70-årene har han ikke vært like viktig. Han har forfinet sin
musikk, gjort den mer innviklet, mer "flink". Men uten å tøye
rockens etter hvert temmelig diffuse grenser. Tekstmessig har
han forfalt fullstendig. Dagens Zappa skyter på alt og alle med
innbitt hat, men bomer ofte og ender med å velte seg i vulgær
oedbruk, perverse se-fantasaer og pinlig analhumor. Betegnende
nok, er det hans instrumentale LP'er søm har vært best derte
tisåret. Vi kan nevne "Hot Rats", "Grand Wazoo" og "Sleep Dirt".
Her finner vi musikeren Frank Zappa på sitt beste. Lynhurtige og
forbløffende taktskifter, fremstormende jazzy komposisjoner
tilsatt Zappas egen stramme, flerrende rock-gitar. Han er
fremdeles unik, men han er ikke lenger en foregangsmann.
Heller ikke i 70-årene har Zappa stått på god for med
plateselskapene. Hans kompromisslose holdning irriterer dem
grenselost. De vil tjene penger – mange penger. Gang på gang har
de forsøkt å tvinge Zappa inn i mer kommersielle baner. Og vil
han ikke, vel, så finnes det andre metoder. Resultatet:
plateutgivelser som Zappa ikke har skikkelig kontroll over.
Stokking av låter, snikforandring av hans opprinnelige ideer for
omslag osv. Nylig brøt Frank med Warner Brothers, og tegnet
kontrakt med CBS. Samtidig gikk han til rettsak mot sitt gamle
selskap.
– Saken kommer tidligst opp om fire-fem år. Ventelisten er enorm. Og imens fortsettegi ut plater uten min velsignelse. Slik Fungerer det amerikanske demokratiet, siet han bittert.
I 1976 ga Frank Zappa Warner Brothers nok innspillinger til å dekke fire-fem LP'er. Selskapet gadd ikke gjøre moe med det, og forsinket til a utgivelsen av konsertalbumet "Zappa In New York" i et helt år. De fjernet dessuten et langt kutt fra samlingen, uten Zappas samtykke.
-- Forst da jeg brøt med dem, begnte de å hente fram de andre
opptakene fra arkivene sine. I fjor høst kom "Studio Tan", og i
januar fulgte "Sleep Dirt". Selskapet klinte sammen omslagene
uten æ spørre meg til råds. Sistnevnte LP skulle for evrig hete
"Hot Rats 3". Hvofor de forandret tittel, aner jeg ikke.
Han synes det er bittert å se platene utgitt drøyt to år for sent.
– Warner Brothers har ikke engang lov til å gi dem ut uten min tillatelse. Man hva hjelper det, når rettsaken først kommer opp om fire-fem år?
Zappa regner med at selskapet slipper ut flere album fremover. Blant annet en orkestren plate med ballett-musikk kalt "Zappa Orchestra Favourites".
– De har nok å ta av. Hver gang jeg gir ut en LP for CBS, kommer Warner Brothers til å henge seg på. Så får gratis reklame gjennom CBS' annonseringer.
En kan trygt kalle Zappa kysis 15 lange år i bransjen føder iki akkurat rosenrøde illusjoner. Met Zappas tilfelle er kanskje kynismen blitt for giftig.
– Jeg liker ikke mennesker, tie han.
En aerlig, men skremmende umslelse. Han tror bare på seg selv, og forakter omgivelsene. Tråkker på alt og alle. Det slår også gjennon hans behandling av musiker, Zappa plukker ut sine turne-grupper med iskald beregning. Svinger pisken bydende over musikerne. De må øve som slaver, og følge mesterens minste vink. Det er Frank Zappas personlighet de skal formidle ikke sin egen. Så hard er disiplien at han ikke engang behover spilt en tone selv. I Ekeberghallen nylig [2] satt Frank makelig henslengt i bakilgrunnen og røkte sigar og drail kaffe! Og rundt ham pumpet musikerne ut umiskjennelig Zappa-musikk. Alt innøvd på forhand – mel til minste detalj.
– Jeg er den mest kompetener musikeren i gruppa, konstaterer han kaldt.
Zappa hater for øvrig disco-musikken.
– Et typisk eksempel pa plateselskapenes evneneikhet. De kan
ikke tenke selv, bare kaster seg over en trend og melker den til
det ikke er mer igjen. Disco-musikk – pøk! Utvannet skitt. De
eneste som trenger disco, er kineserne. Ett av poetgene ved
disco-kulturen er jo at folt er nesten sykelig opptatt av
hvordin de ser ut, hvordan håret ligget, hvordan klærne sitter.
Midt i blinken for Kina. Der går de rundt i verdens styggete
klær.
For dem som er interessert, kan det fortelles at Francis Vincent Zappa (av siciliansk/gresk hærkomst) ble født 21. desember 1940) i Baltimore. 25 år senere blomstret han opp på USAs vestkyst – som en del av den amerikanske undergrunns- eller mot-kultur. Akkurat det siste bør en ikke si så Zappa hører det.
– Det har aldri vært noen kultur i USA. Hvordan kan det så ha eksistert noen motkultur – eller undergrunnskultur, snøfter han foraktelig. Det finnes forresten ingen kultur i England heller. Kanskje litt i Tyskland, men det er også alt.
De som ønsker flere negative (og ikke minst vulgære) uttalelser fra Frank Zappa, kan gå til anskaffelse av hans nye LP på CBS, "Sheik Yerbouti".
1. Frank Zappa was also interviewed by Yan Friis, the Norwegian comedian, writer, music journalist and radio host, in 17 January 1977. See the photos.
2. Zappa's concert in Ekberghallen, Oslo,
took place on 2 March 1979.
Read by OCR software. If you spot errors, let me know afka (at) afka.net