Frank Zappa idag
By Ketil Bjørnstad
Frank Zappa "Sheik Yerbouti"
CBS 88 339
Å lytte til mye av dagens rok gir meg denne egentlig ubehagelige opplevelsen: "Det er det samme hva de foretar seg, Frank Zappa har gjort det før".
Man sitter altså med Frank Zappas dobbelt-album "Sheik Yerbouti" mellom hendene, og har likevel aldri vært hans mest lydhøre publikummer. Det er krevende å ta Frank Zappa på alvor, så massiv som han er. Og likevel har ikke en perifer lytter som undertegnede unngått å legge merke til hvilket kraftsentrum denne mannen har vært siden langt tilbake i sekstiårene.
Influert av Varese og Stravinsky har Zappa alltid fremstått som en pretensiøs rockemusiker, uten respekt for de store former. Men med overskudd og humor har han brukt sitt stoff, i motsetning til andre klassisk-orientere musikere, som henfaller til klinisk naturtungsinn straks vokalisten slutter å synge.
Overskudd preger også "Sheik Yerbouti". Forskrekkelig nok virker et gjenhør med Frank Zappa som noe av en renselse. Alle hans frekkheter og grovheter, hans ustanselige provokasjoner mot det vi kaller moral – det mottas kjærkomment i en tid da disko-kulturen forvalter vårt kjærlighetsliv, og ublygt fallbyr sin handelsstandmoral til de yngste og mest kjøpekraftige. I et slikt seksuelt badstu-klima kommer altså Frank Zappa og sier: "I want a funky little Jewish Princess ... / with titanic tits, and sand-blasted zits / She can even be poor / So long as she does it with four on the floor."
En provokasjon? Selvfølgelig. Og den forekommer meg dessverre svært nødvendig. Så kan man da spørre: Hvor står nå denne Zappa selv? Hva mener han egentlig?
Utallige intervjuer han har gitt gir lite håp om at det er en betydelig samfunnskritiker vi har med å gjøre. Men vi kan kanskje være glade. Hans kunst tar form av selvransaking. Vi blir spart for intellektuelle floskler som bare ville sendt oss rett tilbake til Dylan/Ginsberg-tiden. (Ikke noe galt om dem.) Det spørs om man ville tålt Zappa som profet. Nå kan man isteden bli med kjellermennesket til bunns og håpe at latteren har oppdrift nok for begge.
Jeg innbiller meg liksom at om du tar latteren fra Zappa, er det bare gråt tilbake.
Musikalsk gjør han det ikke lett for seg. "Sheik Yerbouti" er et nytt, komplisert eksperiment med live-formen. Konsertopptak, hovedsakelig fra London, New York og Hamburg, blir bragt til studio for påplyssing av diverse effekter og instrumenter. Resultatet er besnærende. Kompet har en driv som sjelden oppnås i isolerte rom. Samtidig får man et overdådig arrangement som i live-versjon ville vært umulig å gjennomføre. Hårreisende synkroniserte vokalpartier, som så lenge har kjennetegner Zappas musikk. Innimellom en og annen "zammeldags" gitarsolo, og en grenseløst morsom Dylan og Cat Stevens-parodi (Flakes) med ubetalelige munnspill-fraser. Har man sans for Zappas humor, vil man finne nok å le av på "Sheik Yerbouti".
Kanskje er det ikke hans sterkeste plate rent musikalsk, men det betyr ikke at man lett finner svake punkter. Nesten uhyggelig profesjonell er han blitt, denne mannen. Han kontrollerer et teknisk apparat som de færreste rocke-grupper i dag kan hamle opp med. Terry Bozzio er igjen på plass ved trommene. Av andre sentrale musikere bør nevnes Tommy Mars og Peter Wolf på keyboards, Adrian Belew, viktig med-vokalist og rytme-gitarist, og Patric O'Hearn på bass. Er sant sirkus.