Musiker og provokatør

By Tor Marcussen & Ivar Dyrhaug

Lyd & Bilde, May 1979

Frank Zappa er en av det norske rockpublikummets desiderte yndlinger. Når han gjester landet, strømmer folk til i tusenvis og en ny LP blir alltid imøtesett med spenning. Zappa er nemlig en original, en personlighet, en stilskaper. Og han har holdt på lenge.

Mange har fulgt ham helt fra den oppsiktsvekkende debuten «Freak out» fra 1966 med sin ville blanding av lyder, tale, innfall og musikk. Lydcollagestilen brukte han også på de neste platene, men under alt det sprø lå klare tanker om musikk som stadig ble mer avansert utformet. Og bitende, ironiske tekster. Zappa slår til alle kanter. Etablissementet får gjennomgå, men også ungdomskulturens utvekster. Hippie-bølgenble f.eks. refset på plata «We're only in it for the money» fra 1968 – midt i blomstringsperioden for «Peace and love».

I 1969 trådte musikeren Frank Zappa klarere fram. På plata «Hot Rats» ble det preventert nokså avansert jazz/rock som markerte innledningen på en lengre periode der utviklingen av en mer «seriøs» musikk gikk parallelt med hans fleip og ironiske alegøyer. Zappa jobet nå sammen med en rekke meget dyktige musikere som siden har gjort seg bemerket på egenhånd: Jean Luc Ponty, George Duke, Aynsley Dunbar, Ian og Ruth Underwood, Terry Bozzio osv.

Zappas musikalske kjennetegn er en intrikat blanding av teknisk kompliserte arrangementer, springende temaer, stadige rytmeskiftninger og partier med improvisasjon enten fra Zappas gitar eller forklaringer til tekstene. Litt sirkusmusikk, litt moderne «seriøs» musikk, litt rock, litt jazz. Zappa leker med tiden. Nåtid og fortid mikses til noe som ofte har vist seg å bli framtid – kjennetegnet på en stilskaper.

Tekstmessig har Zappa hatt to hovedtemaer: ironiske betraktninger over USAs gjennomkommersialiserte massekultur, reklame, TV, popmusikk, ungdomsmoter osv, og hans noe spesielle oppfatning av begrepet seksuelt samkvem. Fisker og pudler har vært ingredienser i beskrivelser som har sklidd ut i det reneste griseprat.

I mars spilte Zappa igjen i Norge 5000 så ham i Ekeberghallen og fikk høre hva han hadde å by på i dag – anno 1979. Og det var bra. Hele spekteret ved Zappa var med på konserten, kanskje med vekt på det innfløkte ensemblespillet. Zappa dirigerte bandet gjennom sine komposisjoner, han satt lett henslengt på en barkrakk og røkte sigar og drakk kaffe, han lekte «entertainer» som ren vokalist eller han dro en lang gitarsolo. Og grisepratet var holdt på et nivå krydret innholder og ikke tok overhånd.

Samtidig med konserten ble også Zappas nye LP «Sheik Yerbouti» (shake your booty – disco, disco) girt ut. Den første på plateselskapet CBS etter årelange kontraktsproblemer og krangel med sitt forrige selskap Warner Brothers. Denne nye LPen er da den første på lenge som er fersk, spilt inn rett før den er på markedet. De siste LPene har vaert laget etter bånd som Warner har hatt liggende i årevis.

Zappa er ikke bare en sterk personlighet når det gjelder musikk. Han har også en treffende replikk på lager om det mesre. l høflig nedlatenhet mottar Zappa pressen og svarer kort og konsist på spørsmål. Men ofte kommer den ironiske snerten fram. Og Zappa ler gjerne, han har vært lenge nok i bransjen til å vite hva som er jobben hans. Selv om han ikke liker media, er han avhengig av dem – og gir avisene noe å skrive om.

Frank Zappa har ry på seg for å være en opprører med et progressivt tilsnitt. Han ironiserer over etablerte autoriteter, er uvøren og går nye veier. Men det spørs hvor riktig Zappas «progressive image» er. I dette intervjuet kommer han med en rekke utsagn om f-eks. kvinnebevegelsen som rettferdiggjør betegnelsen kjonnsfacist, som er blitt brukt om ham. Zappa er kanskje mer den perfeksjonistiske individualisten. Han anser seg selv som unik og genial og har lite til overs for andre musikkretninger og meninger enn hans egne. I det følgende lar vi Frank Zappa tale for seg selv. Lyd & Bildes Tor Marcussen og Ivar Dyrhaug intervjuet Zappa hver for seg, og det følgende er en sammenslåing av de to samtalene.

– På «Sheik Yerbouti» LPen synger du i sangen «Bobby Brown» om Bobby som utbryter «Oh God I am the American dream», men det går raskt nedover med ham. Har begrepet «The American dream» noen realitet i dag?

– Det har det aldri hatt. Hele uttrykket er kunstig skapt og skal bety at det vanlige og normale i USA er alles mulighet til a lykkes. En tilsvarende Norwegian Dream ville vel være å gå på ski dag ut og dag inn hele livet gjennom.

– Har det opposisjonelle klimaet i USA førandret seg etter at dere var ferdige med Nixon, Watergate og Vietnam?

– Nei. Det amerikanske samfunnet er fremtida basert på desamme livskvaliteter. Carter er kanskje ikke en skurk, men hva hjelper det når han gjør de samme håpløse tingene fordi han er dum. Men jeg tror kanskje at europeerenes oppfatning av amerikanere har mildnet i det siste. Dere har fått andre å hate nå.

– Du blir ofte kalt for en representant for motkulturen i USA. har det noe for seg?

– Nei. I USA fins det ikke noe kultur, hvordan kan det da bli noen motkultur?

– Hva syns du om tilnærmingen til Kina?

– Flott for kineserne. Nå har de nemlig fått discodans der borte, og er det noe de trenger, så er det disco. Discokulturen bringer med seg klesmotehysteri, og det kan de virkelig trenge i Kina. Kineserne har de styggeste klærne i verden!

– Hvilken effekt har discoen på musikklivet i USA?

– Nokså lammende. Alle plateselskapene er nå i sving med å spy ut mest mulig disco og gir blaffen i alt annet. Grupper settes kunstig sammen hver dag for å spille disco. Det er der pengeneer å hente akkurat nå, derfor er alle plateselskapenes ressurser satt inn på men det er jo ikke noe nytt. I dag er det disco, i morgen er det en annen melkeku de satser på.

– Din egen forbindelse med plateselskapene har ikke vært like vellykkel bestandig?

– Jeg har nettopp tegnet kontrakt med CBS etter å ha slitt i årevis med Warner Brothers.

– Er en gigant bedre enn en annen?

– Ikke nødvendigvis. Begge er ute etter å tjene på meg og mine produkter. Jeg har vært så kort tid på CBS at jeg ikke kan si om jeg er fornøyd eller ikke. Jeg håper bare at de holder det de har skrevet under på i kontrakten vår. Det gjorde ikke Warners.

– Hadde du noen kontroll i det hele tatt over de siste platene som kom på Warner, «Studio Tan» og «Sleep Dirt»?

– Musikken hadde jeg kontroll over. Jeg leverer alltid ferdige bånd til selskapene. Jeg bestemmer seiv over musikken. Men det var en rekke andre ting jeg ikke hadde kontroll over. I følge min kontrakt med Warners måtte jeg lage fire LPer til dem før jeg kunne gå til et annet selskap. Jeg ga dem båndene for flere år siden, og «Studio Tan» og «Sleep Dirt» ble bare liggende. De er spilt inn i 1974-75. Da det så ble alvor med min avtale med CBS, ga Warner dem ut uten å kontakte meg. Jeg har ikke hatt noe med de stygge omslagene å gjøre, og min tittel «Hot Rats 3» gjorde de om til «Sleep dirt». Men viktigst for meg er at jeg ikke har fått en rød øre for de platene. Opphavsrettighetene er utelatt på plata, og de betalte meg ikke for båndene. Jeg har selv betalt studio og musikere.

– Kan de ikke saksøke Warners?

– Jo da, det har jeg gjort, men rettsvesenet i USA fungerer slik: Har du drept et menneske, som vel regnes for en alvorlig sak, må du vente ett år på at saken kommer opp for retten. Når Frank Zappa saksøker gigantplateselskapet Warners tar det kanskje åtte år før saken kommer for retten. Da er det meste glemt. Dette vet Warners og turer fram som de vil.

– Liker du å beskjeftige deg med det forretningsmessige?

– Nei, men jeg er nødt til å gjøre det. Ellers ville jeg ikke hatt igjen noen penger. Det er en dyd av nødvendighet, jeg ville mye heller brukt tiden på musikk.

– Du får da tid til litt musikk også. Seiv om Warner-LPene er gamle opptak, har du vært uhyre produktiv i det siste?

– Noe er det jo blitt. Den nye dobbelt-Lpen er nylaget, og jeg har masse annen musikk ferdig som jeg ikke vet om kommer ut. Jeg har nettopp produsert en LP med fiolinisten L. Shankar kjent fra McLaughlins Shakti, på mitt eget plateselskap Zappa Records. Jeg skrev noen tekster for ham også. Det blir en ren elektrisk rock'n roll LP. Dessuten holder jeg på med noen nye filmplaner, uten at jeg vil fortelle mer konkret om det.

– Du er blitt beskrevet som et arbeidsjern, er det bare musikk i livet ditt?

– Ikke bare, men mye. For meg er det med musikk som med sport for en toppidrettsmann. Det går døgnet rundt. Jeg er på turné ca. seks måneder hvert år, resten går til komponering og innspilling av plater.

– Som en god idrettsmann trener du også mye?

– Ja. Det tar tid å innøve repertoaret med bandet før vi drar på turné. Men det syns jeg at jeg skylder publikum. Det er de som betaler for billetten og holder det hele gående for meg.

– Hvem tenker du på når du komponerer?

– Meg selv. Jeg skriver for min egen skyld. Om så noen andre vil høre på det jeg lager, er det fint. Hvis ikke, fins det nok av andre plater og artister å velge mellom.

– Hvordan komponerer du?

– Forskjellig. Jeg tar f.eks. opp alle konsertene våre på bånd. Og det er ikke for å bruke dem til live-LPer, men jeg hører på dem etterpå og finner ofte interessante teamer som dukker opp i soliene mine og som jeg kan jobbe videre med.

– Håper du å bli husket som en gitarist eller en komponist?

– Jeg tenker ikke så langt framover. Jeg gjør det jeg gjør nå. Jeg er ikke tilhenger av teorien om at man må være død for å være en betydningsfull komponist. Men jeg kaller meg gjerne en komponist som spiller gitar.

– Her i Norge, og så vidt jeg forstår også i USA, er du blitt kritisert for innholdet i tekstene og sceneshowet ditt de siste par årene. Du er blitt kalt kjønnsfascist og blitt beskyldt for å flytte vekten over fra samfunnskritiske tekster til sex-prat der jenter ikke blir sett på som annet enn kjønnsobjekter. Hvordan reagerer du på slik kritikk?

– Jeg hører ofte at mine tekster var mer samfunnskritiske før, og det er vel riktig. Men jeg står fremdeles ved det jeg sang på de tidligere LPene. Det er sagt og fins fremdeles. De som heller vil høre på det, må gjerne gjøre det. Men jeg vil ikke terpe på det samme bestandig.

Når det gjelder kritikken av sextekstene mine som gjerne kommer fra feministinspirerte kritikere, sier jeg klart: feminister kan gå å knulle seg sjøl! Jeg bryr meg ikke om de liker meg eller ikke, for jeg syns at deres synspunkter er gale og at de kaster bort tida Så vidt jeg kan bedømme er hele feministbevegelsen noe fordømt falskspilleri og den tjener bare til å gi en haug med damer som liker å snakke en anledning til å slippe ut en masse dritt fra munnene sine. Jeg tror ikke at bevegelsens talskvinner mener å gjøre noe godt for andre kvinner. Deres eneste motivering er å fremheve seg seiv.

En virkelig kvinne trenger ikke å bli frigjort, hun er allerede frigjort. Hun trenger ingen til å stå opp og tale for seg.

Jeg skal ta det i logisk rekkefolge. Du har jenter, og de har et valg de kan ta. De kan vokse opp til å bli «damer», de kan bli en virkelig kvinne, eller de kan Ia vær å bli voksne i det hele tatt. Jeg deler arten hunkjønn inn i de tre kategoriene – jenter, damer og kvinner. Kvinner trenger ikke noe hjelp, darner er jeg ikke sikker på om vil tjene noe på å få «hjelp», og jenter har fremdeles et valg de må ta.

Noen jenter vil aldri komme over stadiet med grønn metallic neglelakk, rosa hår, sikkerhetsnål gjennom øret eller hva nå enn den siste moten er. Noen av disse jentene vil bestemme seg for å bli damer og bruke små hvite hansker og være meget skikkelige. Noen vil bli virkelige kvinner. Og jeg tror ikke at talene som blir holdt av representanter for kvinnebevegelsen kommer til å virke inn på den avgjørelsen enhver jente må ta. Jeg baserer ikke egne fordommer, men jeg sier dette etter å ha snakket med internasjonalt anerkjente størrelser innen kvinnebevegelsen, jeg vil ikke nevne navn for å unngå å blamere noen. Den måten disse «feminist-størrelsene» snakker om damer, altså deres «medsøstre» på, er mye verre enn det jeg gjør. Jeg tror ikke disse ledernes motiver er så «rene» som man vil like å tenke seg. Det ligger mye mer bak enn fagre ord om å hjelpe kvinner verden over.

Det jeg syns er skremmende, er at så mange menn er villige til å gå med på mange av feministenes argumenter, bare for å holde seg inne med dem. De bare avmaskuliniserer seg seiv. På «Sheik yerbouti» Lpen er det en sang om en slik – «Bobby Brown goes down». Det er historien om en stakkars idiot som går under fordi han går med på å tilpasse seg feministbevegelsen. Han går dukken og ender opp på slutten av sangen med å bli noe litt merkelig

– Han ender opp som homoseksuell?

– Ikke bare homoseksuell. Han blir en som liker å bli pissa på. Om en blir homoseksuell, er greitt nok og opp til enhver. Men hvis man blir utslettet slik at det blir en nytelse å bli tråkka på, da går det for langt. «Bobby Brown» er ikke et konkret enkelttilfelle, men en generell beskrivelse på kvinnebevegelsens innflytelse i USA. I USA står menn fram på TV og sier hvor forvirret de era. «Hvordan skal jeg forholde meg til kvinnebevegelsen?» Vel, grunnen til at de er forvirret er bare den at de har tatt en feil avgjørelse – de har jattet med feministene. Det er akkurat som å følge en guru eller en politisk leder. Han lover deg noe, men leverer aldri «varen».

– Hvor personlige er tekstene dine?

– Jeg skaper personer, roller og synger om dem. Personlig er jeg ikke karakterene i sangene mine. Jeg er en reporter som ser hva som skjer rundt omkring. Og mens du skriver en artikkel, skriver jeg en sang. Jeg vil ikke trykke min livsstil eller mine meninger på noen. Hver og en må få bestemme seiv hva en vil mene og gjøre. Hvis det er din idé om å ha det gøy og dresse deg opp og gå på discotek, gjør det. Hvis du syns det er gøy å gå på fotballkamp, gjør det. Hvis du syns det er toppen å vaske bleiesnipper, gjør det. Vi må ha respekt for at det er forskjellige oppfatninger om det meste her i livet. Ikke prøv å trøkk din mening på andre. Jeg sier hva jeg mener, men venter ikke at alle skal være enige med meg.