Forakt for bootlegs

By Lars Esselius

Puls, February 1987


Dette er tredle og siste del av vårt intervju med Frank Zappa. De to foregående sto i nr. 12/86 og nr. 1/87. Bli med Zappa og hans tanker omkring bootlegs, "Thing-Fish", om 25 timer gitar-soloer, om hans deltakelse i "Miami Vice", og om utbredt historieløshet blant dagens musikere.

 

Tjernobyl og følgene av katastrofen er en stor greie i USA, i blant litt vel stor. Jeg spør Zappa om han så rubrikkene i de amerikanske avisene som fortalte at 15 000 mennesker allerede lå i massegraver i Europa, noe han husker, og uttrykker sin forakt for. Forakt er også noe han kjenner for de mange bootlegs med musikken hans som oversvømmer markedet:

– Jeg hater det der. Fra et rent artistisk synspunkt er det virkelig uforskammet. Jeg bruker all den energi jeg har på platene mine for at de skal låte bra, og så er det en eller annen tufs som står en mil bak i salen og tar opp musikken på en båndspiller! Spesielt ille er det når det senere lages omslag som skal se ut som om de kommer fra mitt selskap.

En av de merkeligste platene som har funnet veien til Skandinavia må være den boksen med tre skiver Zappa ga ut for noen år siden. Navnet på dette ubegripelige produktet er "Thing-fish". Den er en slags opera, og ettersom den er tilgjengelig i Skandinavia tenkte vi at vi skulle be fyren om en forklaring på hva den handler om:

– Det er mange interessante ting å si om den. Morsomt at du kom akkurat i dag, forresten. En teaterdirektør ved navn Paul Levine kom over "Thing-fish", likte den, og jeg har nå forhandlet med han den siste måneden om å sette den opp på Broadway. Akkurat i dag fikk jeg telefon fra agenten min, og han sa han hadde Lavine på tråden og at de holdt på å avelutte forhandlingene om hvilke tall som skal stå i kontrakten. Hvis bare tallene stemmer så får han sette den opp. Det hadde vært helt fantastisk!

(Pr. telefon fikk jeg seinere vite at forhandlingene var avbrutt; motparten hadde ikke nok å gl.)

 

"THING–FISH" UFORSTÅELIG?

– Skjønner du at "Thlng–fish kan virke uforståellg for en europeer?

– Jeg skjønner! Den kan virke veldig uforståelig! Først og fremst er "Thing-fish" en parodi på en karakter i et amerikansk TV-show "Kingfish". Han var med i et berømt og kontroversielt show med svarte mennesker i alle rollene – showet er nå forbudt.

– Fordi det var så kontroversielt?

Kontroversielt fordi de svarte som opptrådte i showet var nedsettende for den svarte rasen, ifølge visse svarte grupper som mente at dette ikke burde vises. Men det er jo bare et spørsmål om smak. Jeg synes at nesten alt som vises på TV er nedsettende for hele den menneskelige rase. Ta ABC's kveldsnyheter eller hva som helst. Vei, i dette spesielle showet, som het "Amos and Andy", var det en figur som het "Kingfish", og han prøvde hele tiden å sette de andre karakterene i knipe på et eller annet vis. Han snakket på den merkelige måten som Ike (Willis, vokal på Zappas senere produksjoner) imiterer i rollen som "Thing-fish". Det jeg har gjort er å flytte denne ideen noen lysår framover, ettersom "Kingfish'' aldri ville ha sagt det jeg lar "Thing-fish" si, spesielt ikke til hvite. Jeg har liksom brukt science–fiction på originalen, og om man ikke kjenner til bakgrunnen så går man glipp av en hel del av poengene med "Thing-fish".

En annen sak er at den holder seg til en tendens som for tida er veldig sterk på Broadway, for ikke å si alle amerikanske teatere; det er om å gjøre å holde seg på den sikre elden ved bare å gjøre "re–makes" av saker som var suksesser for ti eller tjue år siden. Det samme gjelder filmbransjen. Du vet, Bla-Bla, del to. Og når en mann som har investert i den bransjen hiver penger inn i en sånn produksjon, klapper han seg selv på skulderen og mener han er virkelig smart.

 

ZAPPAS KONSERN

TV–show, plater, produsent for andre, opera, teater – listen kan fort bli lang over hva som gjør Zappa til et av de mest opptatte menneskene man kan tenke seg. Samtidig er han sjef for dette enorme apparatet. Vi spør om han har noe hjelp til å klare dette:

– Jeg har en sekretær som tar telefonen, hun er på ferie akkurat nå, en ingeniør tar hånd om mixingen, en data-assistent ser etter synclavieret, pluss en enmanns-hjelpetropp. Alle disse jobber her i huset, men jeg har også staben nede på "Barfko Swill"-kontoret, det dreier seg om fire personer.

"Barfko Swill" er navnet på Zappas distribusjonsselskap som bl.a. tar hånd om det omfattende postordresalget av hans produkter.

En gang i tiden kom det en jevn strøm plater med andre artister produsert av Zappa. Alt fra Alice Cooper via Captain Beefheart til Grand Funk. Det virker som det har opphørt de siste årene, med unntaket av den nye plata med sønnen Dweezil, som kanskje ikke kan regnes med her. Vi kommer til å huske noen rykter som florerte for noen år siden, om at Zappa skulle produsere Bob Dylans nyeste LP:

– Jovisst, han kom hit til huset, jeg hadde akseptert tilbudet da han plutselig sa at vi måtte utsette prosjektet en stund ettersom han måtte ha ferie. Han skulle til Bahamas og da var jeg nødt til å si "Sorry, når du kommer tilbake er jeg ikke tilgjengelig", hvorpå alt rant ut i sanden.

– Hvor langt kom dere rent praktisk?

– Han spilte alle låtene for meg, jeg fortalte ham hvordan alt skulle arrangeres. Etterpå satt vi og pratet om hvor vi skulle spille det inn, og hvilke musikere vi skulle bruke.

– Kan det bli aktuelt med et prosjekt i framtida?

– Antageligvis ikke.

– Og om han vil vaere med på TV-showet ditt?

– Hvis han har lyst så, he he he ... han skulle blitt med på showet den dagen ha kom hit, jeg kjente ham ikke igjen, det var helt utrolig ..

– Liker du å produsere andre artister?

– Nei, definitivt ikke!

– Og det er ikke noe sånt på gang?

– Den eneste type musikk jeg kunne tenke meg å produsere, er klassisk musikk.

 

SAKSØKT AV "MOTHERS ... "

Apropos klassisk musikk; vi filosoferer en liten stund over hvor merkelig det er at det virkelig eksisterte en annen komponist ved navn Francesco Zappa for flere hundre år siden. Det er denne Zappa's musikk som vår tids Zappa nylig ga ut på plate. Noen tok det for en spøk, men det er bare å slå opp i et musikkleksikon for bekreftelse.

Brudd på kontrakter og saksøkelser ligger strødd på Zappas vel gjennom musikkhistorien. Har mannen noen aktuelle saksøkelser mot seg for øyeblikket:

– Tja, det er en eller annen ting mot meg signert "Mothers of Invention", men den er dødfødt, jeg har ikke hørt noe på lenge.

– Det gamle bandet ditt, altså ...

– Nja, noen av medlemmene satte i gang noe greier, ledet av en tidligere manager og Don Preston. De har skaffet advokat, men det er bare piss, og jeg har ikke hørt noenting på over ett år.

Don Preston, Zappas gamle keyboardist fra tida i perioden 1968-72, samlet sammen et antall musikere fra "the old days" og holdt en del konserter og ga ut en del skiver for noen år siden. Har Zappa truffet dem?

– Nei, jeg er ikke interessert. Det er ille nok å høre fell noter spilt av mitt eget band. Men at de har nerve til å gå ut og spille mitt materiale – og dessuten drite seg ut ...

– OK, hvordan var det med Lenny Bruce-LP'en som du gjorde?

– Det eneste jeg gjorde var å redigere tapene, det var ikke jeg som hadde innspillingen.

– Finnes det mer materiale med ham som ikke har blitt publisert enda?

– Antageligvis, men jeg har ikke tilgang til det, jeg fikk materialet mitt av en fyr som heter John Judnich.

Zappas svar blir like korte som øynene hans blir mørke når vi snakker om det gamle bandet hans og rettssaken mot ham. Vi bytter raskt over tll et annet emne.

 

FANSEN ELSKER DIGRE BOKSER

– Du har det med å gi ut svære bokser med plater for tida'?

– Vet du hvorfor? Fordi fansen liker det, i hvert fall i Statene. Dessuten selger de bra. Ta "Thing-fish" for eksempel, en tre-LP boks som selger fantastisk bra i USA. Om du går til et plateselskap og sier: "Jeg vil gi ut en tre-LP boks med en fyr som snakker en hel masse dritt du ikke begriper og med ei skreppe som knuller en stresskoffert på side fire" så ville de sagt "ADJØ!!" Men til deres store forskrekkelse så fortsetter den å selge. Samme sak med gitarboksen "Shut up and play your Guitar", en tre-LP boks med bare gitarsoloer som kom for noen år siden. Den har solgt i tretti tusen bare i Frankrike. Jeg må virkelig la når jeg tenker på hvordan Warner Brothers alltid fikk panikk når jeg loverte en ny plate, de var alltid like redde for at det bare skulle være jeg og en gitar. De måtte alltid høre på plata først for å forvisse seg om at det ikke var slik – de levde i terror!

– Man får vel anta at et plateselskap går ut fra at det er så godt som selvmord å gi ut ei sånn skive?

– Akkurat, og jeg holder på med en til, enda større!

– Gitarsoloer?!

– Sjekk den hylla der oppe med båndene, der har du 25 timer med gitarsoloer!

Vi kikker opp og konstaterer at det står metervis med gitarsoloer fra 1982 og '84 og bare venter. Ved siden av ser vi bånd med materiale fra jobbing med forskjellige symfoniorkestre.

– Hvordan går det med dirigent opplegget, er det noe som skjer?

– Hmm, det var et komplisert spørsmål. Først og fremst er det ikke noe særlig godt betalt arbeide, dernest er det ganske stressende oppgave. Hvis alle omstendighetene stemmer kan det være ganske gledes betont, men for det meste er det ikke det.

En av Zappas hunder har strøket omkring hele tida og lagt seg på notatene våre, så at av spørsmålene har forsvunnet. Plutselig reiser beistet seg, og blotter papiret med spørsmålet på:

– Når du tidligere produserte andre artister tent du alltid fram til noen virkelige originaler. Kan en av årsakene til at du ikke lengre gjør sånt være at du har oppdaget at det ikke lengre finnes originaler som t.eks. Lenny Bruce, Wild Man Fisher eller Captain Beefheart?

– Nei, nei, det tinnes sikkert en masse folk som lager interessante greier der ute, men det er bare det at jeg har lært, etter å ha gjort dette et antall ganger. Å lage plate med Wild Man Fisher er fx. ikke noe jeg anbefaler noen. Spesielt ikke som en fysisk opplevelse, det er definitivt ikke noe jeg vil gjøre en gang til. Det gjelder for øvrig de fleste jeg har jobbet med; en gang er morsomt, men det får holde. Jeg har bare ikke lyst, og hvis jeg skal velge mellom det ene eller det andre, så er ikke det å produsere andre hva jeg velger. Men jeg har fått en masse tilbud, til og med om å skrive flere stykker for kammerorkestre og å dirigere for solister, men det vit ta for mye av min tid.

 

GIFTIG SATIRE

Hvis na sannheten skal fram, så var det vel vårt spørsmål om Lenny Bruce som fikk Zappa til å plukke fram pen sak han i øyeblikket holder på å produsere med en annen artist. Det er spørsmål om en (delvis) prateplate med en (her i landet fremdeles ukjent) stand-up komiker ved navn Erlc Bogosian. En fyr som har hatt et suksesshow på Broadway med sin forestilling "Drinking in America". Hva er nå dette?

– I begynnelsen skulle det bli et radioshow. Jeg fikk et sånt tilbud, men etter hvert som vi jobbet med det, sa har det vokst til en nittiminutters ... ja, hva skal man kalle det, det er best dere hører på det.

Vi får høre på litt under en halvtime av hva som bare kan beskrives som det giftigste satiriske stykket siden Lenny Bruce's dager. Originalmusikk av Zappa, på synclavieret; har får man ta del i en ytterst kompetent forestilling om alle samtids perversjoner.

– Han har virkelig tatt karakterene på kornet, ikke sant?

– Ja jøss, er det improvisasjoner eller ...

– Hans improvisasjoner er ikke like bra som når han har ferdigskrevet materiale ...

–– Hvordan får dere det til?

– Det begynner med noe han har skrevet, og så, når han sitter der i studio med høretelefonene på seg, kan vi snakke med hverandre jeg forsyner ham med replikker og når han er ferdig med å le leser han dem inn, og jeg klipper bort latteren. Det er en masse saker som vi har funnet på mens vi holder på. Han var her ei uke, så hadde vi et opphold, fortsatte ei uke til ... resten er enda sykere. Det slutter med at fyren (i fortellingen) får rasshølet sitt sprengt i stykker ...

Zappa beskriver slutt sekvensen i noe som egentlig ikke går an å beskrive. Mye dreier seg om den bølgen av performance–art som har vokst fram de seineste åra, og all den humbugen som finnes der. Hvordan gikk det forresten med Zappas medvirkning i Miami Vice, en episode som vel kommer til å dukke opp her hjemme også:

– Jeg tikk aldri se den ferdige episoden, jeg var på konsert med New York filharmonikerne den kvelden det ble sendt.

– Hvordan var det li være med å filme?

– Tja, jeg fikk meg mang en god latter. Men hovedsakelig var det hardt arbeide og en lang arbeidsdag. Alt det vannet vet du, også jeg som ikke kan svømme. Jeg var nødt til å tilbringe en hel dag på en båt, og når man er på en båt må man Jo hele tida sette sjøbein. Jeg kom til bake med knær som kjentes som om de hadde blitt slått med baseball-bats. Ikke det at jeg ble sjøsjuk eller noe, men knærne ... jeg er glad for at det finnes andre som vil være skuespillere, det er i hvert fall ingenting for meg.

– Og karakteren du spilte hadde noe med dop å gjøre?

– Ja, jeg var vel en slags pusher-verdenens Howard Hughes som bodde på denne båten, en sånn sju-millioner-dollars yacht. Og jeg var aldri i byen, sendte bare et kvart tonn kokain inn til Miami osv.

 

– JEG HATER JAM'ER

Howard Hughes, en einstøing. Likheten er slående; Zappa beveger seg ikke ofte fra huset der han har sin base.

– For det meste jobber jeg her for meg selv, folk får komme hit om jeg skal treffe noen, og da er det alltid spørsmål om arbeid eller forretninger. Jeg henger ikke rundt nede på pub'en og slår folk på skuldra. Om man har en masse arbeide å ut føre, så må man virkelig ha klart for seg hva som skal gjøres, ellers blir det aldri utført.

– Men skjer det ikke at du inviterer folk bare for å jamme eller spille litt?

– Jeg liker ikke jammer. De har en lei tendens til å bli så umusikalske. Jeg har aldri hørt en jam som lyder som ordentlig musikk, jeg liker musikk for mye, og hvis jeg må velge mellom brorskap og musikk, så velger jeg musikk.

Plutselig spør Zappa om jeg har lyst til å høre Dweezlls plate, hvilket jeg selvfølgelig takker ja til. Når den er slutt, sier han:

– Sånn er den altså, litt glatt her og der, men det er jo ei debutplate, og det var sånn CBS ville ha det. De vil at det skat låte som alt annet man hører på radioen, og derfor vil de forandre litt på sangen noen steder.

– Hvem ville det?

– Sjefene, men faren ved å gjøre det ån gang er at denne gangen vll de legge på noen saker. Neste gang vil de man skal ta bort noen låter, og til slutt sier de: "Hør nå her, vi vet hva som er best, ta nå og spill inn alle disse låtene, på denne måten!" Det er sånne ting dette tullet fører til.

 

AUDITION HOS ZAPPA

Zappa slenger på deler av sin nye gitarsolo–skive. Jeg spør om hvordan han arbeider med medmusikerne for å få fram det unike kompet:

– Denne låten her f.eks., – vi horte den andre soloen i en låt som heter "Ship arriving too late to save a drowning witch" (tittellåten fra LP'en ved samme navn) – alt bandet vet er at det skal spilles i 3/4-takt. Hva jeg enn gjør, er det bare å dure ivei. Jeg kan skjene avgårde i en helt annen retning, de vet hva som gjelder, men hvis jeg gjør noe "completely out to lunch'', så følger de med. Jeg kan for eksempel ha et allerede innstilt delay som jeg slenger inn med en helt annen etterfølgende taktart. Selv om de da har blitt bedt om å spllle i 3/4, så følger de delayet.

– Hvordan får folk jobb hos deg?

– De spiller.

– Mer spesifikt?

– Live, rett framfor meg. Jeg gir dem et stykke å spille, og om de klarer det, så ...

– Snakker vi noter her?

– Ja. Når det gjelder Chad (Wackerman, Zappas siste trommis) så var det 40 som prøvde, og da vi skutle ha bassist, var det 25.

Musikerne i bransjen vet at om de klarer å få jobb hos Zappa så tår de jobb hvor som helst. Vi husker da den svenske trommisen som spiller med Eurythmics ble spurt om dette var drømmejobben. Han svarte nei, drømmen var å få spille med Zappa. For å Illustrere hvilken kapasitet det dreier seg om, lar vi Zappa få ordet:

– Bare for å gi dere litt peiling, så har jeg en tape med innspillinger av samme låt med bandet fra 1984, fra fem ulike stadier. Og samme låt med bandet fra 1982 fra to ulike stadier. På denne tapen har Jeg klipt sammen biter fra alle disse, og ja, ingen kan avgjøre hvor klippen befinner seg.

– Men tempoet da, er det den nye maskinen din som bestemmer det?

– Nehei. ... Zappa myser ut i lufta.

– Ikke det?

– Nei, hvis de ikke spiller i nøyaktig samme tempo så fungerer det ikke. Vi snakker altså om musikere separert av tusentalls kilometre og med flere års mellomrom.

– ?

– Dette er hva jeg kaller "uendellge øvinger".

– Sant nok. Hvor mye blir det før en turne?

– To måneder, ti timer pr. dag, seks dager i uka. Men de får bra betalt for det de gjør.

Vi får bekreftet at det bandet Zappa hadde med seg til Europa i 1984 hadde et repertoar på 80 låter. Han mener at det Ikke er rettferdig mot dem som kjøper billett til begge konsertene hvis de far hore samme materiale to ganger. Det er heller ikke slutt på øvingene selv om turneen har begynt, det skjer kontinuerlig på alle sound-checks også:

– Vanligvis kommer vi til et nytt sted ved totida på ettermiddagen. Da drar vi og sjekker inn på hotellet, slapper av en time. Etterpå drar vi til hallen og har sound-check fra ca. halv fire fram til dørene apner, det er vanligvis klokka sju.

– Tre og en halv time?

– Akkurat. Jeg skriver til og med låter mens vi er på turne, som følgelig må øves inn underveis.

"SPOO" I DRAMMEN

– Sist du var i Stockholm forandret du på tekstene hele tiden. Du slengte inn ordet "spoo'' i alle låtene, hva er det?

– "Spoo"! "Spoo"-showet starta i Drammenshallen. Ja det er, du vet Ike (Willis, vokalist og gitarist) har en tendens til, når han skal spille en gitarsolo, så, ja, "spoo", det blir bare "spoo". Men det der er noe som skjer ofte, en spøk vi har gående i bandet, det kan være hva som helst.

– Hva syns du om dagens musikere?

– For meg virker det som om de blir mindre og mindre musikere og mer showfolk.

– Du mener, "håret hit" og "glidelås som går sånn"?

– Nemlig. De sier ofte at "jeg har min stil som er min egen", men det de vanligvis gjør er at de har snublet over noe som allerede eksisterer, noe de forsøker å vri litt på sånn at de kan identifisere seg med det. Når de så sier det der om stil, kanskje de er ærlige og tror på det, men det er basert på ignoranse over hva som allerede har skjedd. Musikere vet ingenting om musikkhistorie, visse musikere skulle ikke engang kunne høre en Rolling Stones-skive og finne ut av hvilke av låtene som for eksempel har blitt spilt inn av Slim Harpo. Do vet ikke hvor det kommer fra, eller hvordan det egentlig skulle låte.

Vi kommer igjen tilbake til dagens tema, det kommende TV-showet. Zappa forteller at det som har prioritet akkurat nå er å få fatt i sponsorer til reklamen i programmet. Jeg forteller at reklame-TV or et hett debatt-emne her hjemme, og selvfølgelig har han synspunkter:

REKLAMENS VELSIGNELSE

– Annonsering er det som først og fremst holder denne nasjonen sammen, det er reklame som gjør Amerika mulig. Tenk over det. Det er ikke mulig for den vanlige mannen i gata, han som kommer på en idiot ide som resulterer i en billion dollar, å gjøre det uten annonsering og reklame. Den Amerikanske Drømmen dreier seg om reklame. En av de tingene som holder Europa tilbake, er at den fyren som får en glup ide ikke har noen mulighet til å konkurrere med allerede etablerte foretagender. Staten, de store selskapene, hvordan skal han hevde seg overfor dem? Det kan bare skje ved hjelp av reklame. Om han ikke får en mulighet tll å si "Jeg har noe som er bedre enn det de har!", hva skal han så gjøre? Rynk ikke på nesen av reklame, det er ikke bare et onde. Det finnes gode virkninger også.

Ta fx. en kapitalist som meg; jeg liker konkurranse, jeg liker ideen om at et individ kan komme opp med en ide og ikke behøve å be Staten om hjelp for å sette den ut i livet. Man skal kunne komme tram med sin ide og tjene til livets opphold selv. Sånn mener jeg det skal være. Jo før dette skjer i europeisk TV, desto bedre både for befolkninga og TV. Det kommer til å skape ringvirkninger. Folk har ideene som regjeringene ser på som irrelevante; folk hat sittet der med sine utprøvde ideer som alle disse tradisjonelle instituttene er bygd på. En del fungerer, en del ikke, men vi lever jo på 80-tallot, få opp farta! La oss prøve å sette i gang med noe som er nytt og bedre og raskere!

– Jeg liker virkelig ideen å kunne snakke i telefonen. Det å snakke med noen og få vite hva som virkelig hender. Du kan selv tenke deg hvis dette showet hadde vært i gang da Tsjernobyl–ulykken skjedde. Måten det ble presentert på i eteren var virkelig kvalmende, ta f.eks de 15 000 massegravene ... Jeg hadde kunnet gått på lut ta og ring deg og spurt: "Okay, er dere blitt selvlysende der oppe i mørket?" "Hva i helvete er det som skjer?" Og du forteller hva som virkelig skjer. Det finnes ingen hindere for å realisere sånne samtaler på telefonen, eller hva? Den i ille parabolantennen i bakgård din. For alle. Alle burde få mulighet til å ta en titt på hva som foregår. Sjekk Iraksk TV, hvordan saker og ting virker der borte Man får bare en smule av det inn her. Det skjer en masse dritt som eventuelt kommer til å få innflytelse på livet ditt, og om man sjekker ut ABC News, hva får man da? Deres versjon. Jeg tror dette kommer til å bli bedre enn en gig. Men det er klart, det nest beste ville jo vært å få Erlc Bogoslan-showet til å opptre på is i Skandinavia!

– Svart is!

– Akkurat!

 

JJeg forlater Frank Zappa med alle sine visjoner, en kaffeboks rikere siden han synes synd på meg ettersom den amerikanske kaffen er så svak, pluss deler av en stol jeg klarte å knuse da jeg møtte bikkja hans ... Jeg tar farve i med en 45-årig firebarnspappa som i motsetning til de fleste andre av hans generasjon ikke framstår som noe passe sekstitalls vrak. Dette er en mann med flere jern i ilden enn de coke-linjene Boy George har snerta i seg. Hans gamle motto lever i sannhet på 80-tallet; "The present day cornposer refuses to die".